Flommen i 1995 - Vesleofsen

Flomforløpet

I slutten av april 1995 hadde snømengdene i Glommavassdraget nådd nivåer på 130-150 % av det normale. I begynnelsen av mai steg temperaturen og snøsmeltingen begynte såvidt. Etter en uke fallt imidlertid temperaturen igjen og smeltingen stoppet opp. Det falt til og med nysnø helt ned i 500 meters høyde og værvarslene antydet nå lave temperaturer for minst en uke. På dette grunnlag varslet GLB allerede i mai stor sannsynlighet for høye vannstander i Mjøsa, over det nivå hvor en får skader.
Den 22. mai begynnte så temperaturen i hele vassdraget å stige igjen. Den steg med så mye som 10 grader over 6 dager, og snøsmeltingen kom raskt igang helt opp i 1000 meters høyde. Smelteintensiteten i deler av vassdraget holdt nivåer rundt 20 mm pr. dag over flere dager. Den meteorologiske situasjonen denne uken var karakterisert av en nesten stasjonær frontsone, med lokalt høye nedbørintensiteter, og den 31. mai sendte Meteorologisk Institutt ut en varsel om ekstrem nedbør.

Nedb. og temp. Storsjøen 1995

Noen få dager senere, den 2. juni, førte kombinasjonen av snøsmelting og nedbør til en flomkulminasjon av sjeldne dimensjoner.

1995-flommen er beregnet å hatt gjentaksintervall varierende fra 50 til 200 år, avhengig av beliggenheten i vassdraget. Vannstanden i Mjøsa var for eksempel den nest høyeste på 130 år. 


 

Flomvarslingen 

Flomvarslene under flommen i 1995 var til tider meget usikre, siden de var avhengige av de stadig varierende nedbørprognosene. Prognosene kunne derfor variere kraftig fra dag til dag. Andre faktorer som kan ha påvirket kvaliteten på flomvarslene er godheten til de hydrologiske modellene som beregnet tilsig utfra varslet nedbør og snøsmelting, og selve vassdragsmodellen som "rutet" flombølgen nedover vassdraget og gjennom innsjøer og reguleringsmagasiner, som Mjøsa og Øyeren.
Under den ekstreme flommen i 1995 forekom også effekter som ikke var tatt med i modellene. Eksempler på slike effekter er brudd på flomverk, som tok vekk store vannvolum fra selve elvestrengen, når de kunne ha gjort stor skade lenger nedstrøms. Etter at flommen hadde kulminert kom noe av dette vannet tilbake til vassdraget.

I tillegg til varslene under selve flommen, som stort sett dekket en uke fremover i tid, ble det også utarbeidet flere varsler i forkant av flommen, som dekket vesentlig lenger perioder. Slike varsler er imidlertid ikke det samme som prognoser, siden de er basert på konkrete værvarsler kun for den første uken, og deretter på en statistisk analyse av historiske klimadata. De representerer et begrenset utvalg av et stort antall mulige scenarier. Dette forklarer den store spennvidden i de varslede vannstandene for Mjøsa i begynnelsen av juni.

Prognosemodellen

De fleste kraftverkseiere i Norge benytter idag vannføringsprognoser for å optimalisere kraftproduksjonen fra naturlig tilsig og fra magasinvann. I Skandinavia er den svenske HBV-modellen den mest brukte nedbør-avløps modellen for slik prognosering. Ved Glommens og Laagens Brukseierforening, GLB, har slike HBV-modeller blitt kalibrert for 34 ulike delfelter. Disse delfelt-modellene er knyttet sammen av en vassdragsmodell, som transporterer ("ruter") de beregnede tilsigsbidragene gjennom reguleringsmagasinene og videre nedover i vassdraget, helt til sjøen. Modellsystemet omfatter også automatisk oppdatering av HBV-modellene ved bruk av såkalt Kalmanfilter-teknikk.

Dette er en komplett vassdragsmodell, som også inkluderer fysiske begrensninger ved vassdragets 26 reguleringsmagasiner og overføringer. Det er et raskt og effektivt hjelpemiddel for vurdering av konsekvensen for de enkelte kraftverker av ulike tappestrategier. Modellen kan selvfølgelig også brukes for å vurdere effekten av naturlige tilsigsvariasjoner i vassdraget. En må imidlertid være klar over at modellen vesentlig er laget og kalibrert for mer normale forhold i vassdraget, enn de en erfarte under 1995-flommen. Den er ikke primært et verktøy for flomvarsling, men et hjelpemiddel for økonomisk optimalisering av vannkraftproduksjon.

Reguleringenes effekt

Grunnet de generelt store snømengdene i vassdraget, bad GLB allerede den 7. april Norges vassdrags- og energiverk, NVE, om tillatelse til ekstra forhåndstapping fra reguleringsmagasinet Osensjøen. Dette for å gi plass i magasinet for de forventede smeltevannsmengdene. Senere, den 8. mai bad GLB om ytterligere en slik tillatelse, denne gangen for Mjøsa. Begynnelsen av snøsmeltingen var nå vesentlig forsinket, og høyere smelteintensiteter enn normalt kunne derfor påregnes. Sannsynligheten for samtidig snøsmelting både fra lavlandet og fjellområdene økte også for hver dag som gikk. I de følgende ukene var GLB og NVE i hyppig kontakt vedrørende den økende faren for en storflom. Flere nye tillatelser for ekstraordinær regulering måtte gis til GLB. I mange magasiner ble tappingen holdt på et høyt nivå, for å sikre flomdempingsmulighetene.

I den mest kritiske fase rundt flommens kulminasjon var dette en virkelig balansegang. Strategien var å slippe vann på et høyt nivå, inntil flomtoppen var ventet, for da å redusere tappingen til et minimum.

På denne måten skulle selve toppen av flommen "barberes" vekk. Fordi selve flomtoppen var resultatet av både snøsmelting og nedbør, måtte de nødvendige avgjørelser i stor grad fattes på grunnlag av meteorologiske varsler. Den samlede effekten av denne forhåndstappingen og andre manøvreringer under den mest kritiske fasen var en signifikant reduksjon av selve flomtoppen.

1995-flommen på Elverum

Effekten av reguleringsmagasinene var spesielt stor, tatt i betraktning at reguleringsgraden i vassdraget bare er 16 %, dvs. at 16 % av midlere årsavløp fra vassdraget kan lagres i disse magasinene.

Ved Elverum i Østerdalen ble vannføringen redusert med ca. 800 m3/s (20-25 %), og ved Losna i Gudbrandsdalen med 4-500 m3/s (15-20 %). Uten reguleringenes dempende effekt ville flommen på Elverum ha nådd nivåer over Stor-Ofsen i 1789.

Som resultat av flomdempingen i vassdragets

Vannstand Øyeren 1995

øvre deler ble også vannstandene i Mjøsa og i Øyeren vesentlig reduserte.

For Øyeren førte den kombinerte effekten av reguleringene, utsprenging av det naturlige utløpet etter 1967-flommen, åpning av de to omløpstunnelene og den økte kapasiteten ved kraftstasjonen til en reduksjon av flomvannstanden med så mye som 4 meter. 



 

Erfaringer etter flommen

Flommen i 1995 viste klart at Brukseierforeningen har en viktig rolle under ekstreme flommer, og at den har et stort ansvar for skadereduserende tiltak. Flommen viste også at en optimal bruk av reguleringsmagasinene ofte avhenger av dispensasjoner fra manøvreringsreglementene, gitt i forbindelse med konsesjonstillatelsen. Et nært samarbeid mellom regulanten og myndighetene er derfor meget viktig. Det primære målet må være maksimal skadebegrensning, uten hensyn til individuell prestisje og særinteresser.

Flommen i 1995 viste også at det ofte vil være den lokale brukseierforeningen (i dette tilfelle GLB) som har den største kunnskapen om vassdraget og dets muligheter for flomdemping og skadebegrensning. Etter 1995-flommen utnevnte regjeringen et offentlig Flomtiltaksutvalg, med oppgave å vurdere mulige andre skadeforebyggende tiltak i forbindelse med flom. Dette utvalget har konkludert med at kvantitativ flomvarsling i regulerte vassdrag bør utføres som et samarbeid mellom regulanten og myndighetene. Utvalget har også pekt på at kun ett flomvarsel bør utsendes, og at myndighetene bør ha ansvaret for dette for å unngå problemer vedr. hvilket varsel som skal legges til grunn ved planleggingen av beredskapstiltak. Når det gjelder reguleringsmagasinenes effekt, har utvalget også sett på mulige nye reguleringer i Glommavassdraget, som kan øke flomdempingsmulighetene ytterligere. Dette fordi dagens reguleringsgrad i vassdraget kun er på 16 %.