I mange norske vassdrag faller halvparten eller mer av årsnedbøren som snø. Denne snøen blir ofte liggende over vinteren, til snøsmeltingen begynner om våren. Langs kysten og ellers i spesielt milde vintre vil snødekket kunne legge seg og smelte bort flere ganger i løpet av vinteren.

Nysnø har som regel meget lav tetthet, rundt 10-20 % av flytende vann, men modnes etter hvert. Det er ulike fysiske prosesser som fører til at strukturen til den opprinnelige snøkrystrallen brytes ned og gir en 2-3 ganger så stor tetthet hos gammel snø. Da nysnøen har så lav tetthet får vinden lett tak i den og kan da flytte den over lange strekninger. Det er vesentlig over tregrensen på høyfjellet at slik vindtransport av snø er vanlig. Resultatet blir som regel at topper og rygger i terrenget blåser bare for snø og botner og daler fylles med et tilsvarende overskudd. Vi får en skjev snøfordeling.

Når snøsmeltingen starter om våren går det gjerne en del dager før en ser noe av smeltevannet i elver og bekker. Dette skyldes at snødekket først må mettes med smeltevann, dvs. vi må først få "sørpeføre". Selve smelteprosessen styres av energibalansen til snødekket, hvor stråling, fuktighet, vind og temperatur er viktige faktorer. Da temperaturen på mange måter gjenspeiler de generelle smelteforutsetningene, brukes denne ofte som en indikator på smelteintensiteten (f.eks. i grad-dag-modeller, slik som i HBV-modellen). Vanlige smelteintensiteter en varm vårdag kan være 20-30 mm vann per dag. Med stor fuktighet, sterk vind og overskyet vær er det i Norge lokalt målt smelteintensiteter på nesten 100 mm vann på en dag.

Grunnet den skjeve snøfordelingen på høyfjellet, vil snøen her ofte bli liggende igjen flekkvis til langt ut på sommeren. På denne måten vil smeltebidraget til elvenes vannføring vare lenger enn i skogsområdene. Snøen har i det hele tatt en avgjørende betydning for vannføringen i norske vassdrag. Den gir oss de store variasjonene over året og er som regel hovedårsak til flommene i de store vassdragene.

Snø måles oftest i felten ved at snødybden sonderes i mange "stikk", enten tett rundt et punkt, eller med lik avstand i lange strekk. På denne måten kan en representativ midlere snødybde beregnes. I tillegg tas det prøver av snøen (med kjent volum), som veies, slik at snøens midlere tetthet kan beregnes. Utfra dybde og tetthet kan deretter snøens vannekvivalent bestemmes, dvs. hvor mye vann snøen tilsvarer i smeltet tilstand.

En spesiell måte å registrere snøens vannekvivalent direkte på er ved bruk av s.k. snøputer. Disse er svære "puter" fylt med en spritløsning, som plasseres i en grop i bakken. Snødekkets trykk på denne puten kan registreres med tradisjonelle metoder for vannstandsregistrering. Av andre målemetoder bør først og fremst nevnes bruk av gammastråling og mikrobølgestråling, dvs. radar.