Satelittbilde 5. mai 2006
Satellitter har svevet rundt jorden i mange år, og vi hører om romkappløp, spionsatellitter og satellitt-TV. Ved siden av telekommunikasjon finner en imidlertid de nyttigste bruksområdene innen jordobservasjon. Meteorologene var de første som etablerte en systematisk sivil overvåking fra oven, for å følge med i skysystemenes bevegelser. For slike formål brukes mest s.k. geostasjonære satellitter, som ligger i stor høyde over et og samme punkt på ekvator. De ser til enhver tid samme del av kloden. Våre lengdegrader dekkes av satellitten METEOSAT, og i bildene til denne satellitten blir Skandinavia liggende på skråplanet mot polpunktet. Disse gir derfor meget dårlig romlig oppløsning på bilder over Norge (20-30 km).

For hydrologisk kartlegging er det bruk av satellittdata til å beregne snødekningsgrad som er mest aktuelt. Vi skiller mellom satellitter med optiske sensorer og satellitter med radarsensorer. De optiske sensorene har vist seg å være godt egnet til snøkartlegging. Optiske data fra NOOA AVHRR, med ca 1 km oppløsning, har vært brukt til snøkartlegging siden 1980-tallet. Bedre oppløsning, ned mot 250 meter, fikk vi med NASA’s satellitt Terra med optisk sensor MODIS i 1999. Data fra NOAA AVHRR og Terra MODIS er rimelige å anskaffe og gir data stort sett hver dag. En annen satellitt med optisk sensor, LANDSAT, gir bilder med meget god oppløsning (ned mot 20 meter) og egner seg godt for detaljert kartlegging av jordoverflaten. LANDSAT passerer imidlertid samme område bare en til to ganger i måneden og derfor lite brukbar til operasjonell snøkartlegging. Felles for satellitter med optiske sensorer er at de ikke kan se gjennom skyer og bare gir brukbare resultater i dagslys og når skydekket er begrenset.

Data fra satellitten Envisat (skutt opp i 2002 for miljøovervåking) er også aktuelle for snøkartlegging. Den har både optisk sensor (MERIS) og radarsensor (ASAR) som ser gjennom skydekket. Kvaliteten på dataene fra radarsensoren er uavhengig av værforhold og belysning. Radarsensorer brukes i dag bl.a. ved overvåking av skipstrafikk, oljesøl og isforhold i sjøen. De gir også gir informasjon om snødekningsgrad, men bare for våt snø. Dataene er foreløpig en del dyrere enn optiske data og måleusikkerheten er en del større.