De første større reguleringer i Glomma- og Lågenvassdraget ble iverksatt av staten i Mjøsa (1854-58) og Øyeren (1857-1862). Hensikten var å bedre forholdene for skipsfarten på disse sjøene og å redusere flomvannstandene. Det lå store muligheter i utnyttelse av vassdragene for produksjon av elektrisk kraft og helt mot slutten av forrige århundre kom de første kraftverk i nedre Glomma. Med kraftutbyggingen kom nye, sterke behov for å øke vannføringen om vinteren, noe som kunne gjøres ved å etablere magasiner i vassdraget. Dette førte til at Glommens Brukseierforening ble dannet i 1903 med formål å ivareta kraftprodusentenes interesser i Glomma nedenfor Mjøsa. Deltagere i foreningen var fall- og brukseiere i Glomma nedenfor sammenløpet med Vorma, se Glommens Brukseierforenings historiebok ("GB") side 16-17. De øvrige brukerinteresser i vassdraget ble ikke tatt med.
I første omgang ønsket brukseierne å endre reguleringen av Mjøsa for å få øket vintervannføringen for brukene nedenfor. En søknad ble stilet til Arbeidsdepartementet i overensstemmelse med kanaldirektørens plan av mai 1903 og tillatelse ble gitt ved kgl.res. i 1906. Fordi saken var kontroversiell, ble den etterpå tatt opp i Stortinget og førte nesten til regjeringskrise på spørsmålet om hvem som hadde rett til å gi en slik tillatelse. Reguleringen ble likevel godkjent i 1906 og tatt i bruk i 1910, se GB side 27-37.
Store flommer, spesielt i 1910 og 1916, førte til at ytterligere flomtiltak i Glomma- og
Lågenvassdraget ble diskutert i offentlige komiteer og med Glommens Brukseierforening. En rekke større innsjøer bl.a. Aursunden, Osensjøen og Bygdin var med i bildet med tanke på å skaffe dempningsmagasiner (GB, side 87-95). For å få alle berørte bruks- og falleiere med, ble Glommens og Laagens Brukseierforening stiftet 29. juni 1918. I 1993 har de to foreninger bestått i henholdsvis 90 og 75 år.
Etter 1. verdenskrig ble Aursundreguleringen besluttet bygd som statsregulering, men finansiert av GLB. En statsregulering lot seg gjennomføre raskere, men også statens ønske om å ha kontroll med tappingen i vinterperioden p.g.a. isgangsproblemene i Glomma fra Tolgastrykene til Rena, var av betydning da beslutning om regulering ble fattet. Mens behovet for flomdemping var viktig for selve vedtaket om regulering av Aursunden, fikk den vanskelige arbeidssituasjonen i Rørosområdet avgjørende betydning for en rask igangsetting av anleggsarbeidet.
Det var også den gang vanskelig å oppnå enighet om vassdragsreguleringer. Problemene lå vesentlig på den økonomiske siden og i hva som ble oppfattet som akseptable vilkår. Således ble tillatelse til to andre aktuelle flomdempingsmagasin, Osensjøen og Bygdin, først gitt som midlertidige statsreguleringer før varige konsesjoner ble gitt til GLB i 1928. Disse reguleringene var viktige også av hensyn til elektrisitetsforsyningen og den vanskelige situasjonen som var oppstått under den 1. verdenskrig da det var mangel på kull, olje og parafin.
Konsesjonsmessige forhold har gjort at Glommens Brukseierforening fortsatt består, som ansvarlig for den første Mjøsreguleringen. Glommens og Laagens Brukseierforening er landets største brukseierforening og omfatter et nedslagsfelt på ca. 41.500 km2 og et midlere årlig tilsig på ca. 22 Mrd. m3 vann.
Vannkraftutbygging med tilhørende reguleringer ble de første 50 år av GLBs historie hilst med begeistring og møtte liten prinsipiell motstand. Dette hang sammen med at den industrielle utvikling i landet var basert på utnyttelse av vannkraften. Med dette fulgte økt sysselsetting og økt levestandard. Elektrifiseringen av landet bidro også til å opprettholde bosetningen i distriktene.
I 1917 ble det vedtatt to nye lover av stor betydning for GLBs virksomhet:
- Lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom mv. (industrikonsesjonsloven), og
- Lov om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven).
Kraftutbyggingen skjøt fart i mellomkrigsårene og det øket interessen for å delta i reguleringene. Men den økonomiske krise i 30-årene førte til at bremsene ble satt på igjen. Se GLBs historiebok 1918-1943 ("HI").
Etter den 2. verdenskrig sto landet foran store gjenoppbyggingsoppgaver. En vesentlig faktor for å løse disse var tilstrekkelig tilgang på elkraft. Dette førte til at flere nye reguleringer kom til. De mange store reguleringsplaner og utbygginger i Glomma- og Lågenvassdraget i denne perioden er beskrevet i historiebok 1943-68 ("HII").
Perioden 1970-2000 startet med store kraftutbygginger i Østerdalen og Nedre Glomma. I alt 14 (Savalen, Rendalen, Osa, Løpet, Strandfossen, Skjefstadfoss2, Braskereidfoss, Kongsvinger, Funnefoss, Bingsfoss, Rånåsfoss2, Solbergfoss2, FKF3 og Sarp) nye kraftverk ble satt i drift og nye reguleringsmagasin ble etablert i Fundin og Savalen. Samtidig ble nye overføringstunneler etablert fra Einunna til Savalen, fra Glomma til Rendalen og fra Veo til Tesse. I tillegg overtok GLB reguleringskonsesjonen for Aursunden i 1997 og reguleringskonsesjonen for Næra i 1998, og opprustning ble gjort av Eidefossen og Nedre Vinstra kraftverk. Kraftuttbyggingene førte til en vesentlig bedre utnyttelse av reguleringsanleggene i Glommavassdraget. Sist i perioden og mer enn sju år etter at Hafslund kjøpte alle kraftverk og reguleringsanlegg i Andelva ble endelig reguleringen av Hurdalssjøen overdratt til GLB. Sagdammen med gammelt reguleringsanlegg ble GLBs ansvar og eiendom, og rehabilitert i 2004/05.
Planer om nye reguleringer i Øvre Glomma og i Jotunheimen, møtte etter hvert sterk motstand og kom ikke til utførelse. Det er flere årsaker til dette. Bl.a. førte økt fokus på miljøvern til et endret syn på vassdragsreguleringer og utnyttelsen av vassdrag til vannkraftformål. En egen miljøvernforvaltning ble bygd opp med etablering av Miljøverndepartementet (MD) i 1972, Fylkesmennenes miljøvernavdelinger i 1983 og det kommunal miljøvernet rundt 1990. I tillegg ble nye lover om naturvern, forurensning, kulturminner, laks og innlandsfiske vedtatt. De hensyn som skulle tas ved planlegging ble innskjerpet og fastlagt i lover og forskrifter. Dette førte til en betydelig mer komplisert prosess ved planlegging og gjennomføring av vassdragsreguleringer og kraftubygginger. For å få et enhetlig system for å vurdere konsekvenser av mulige ny vannkraftutbygginger og for å finne optimal rekkefølge på videre utbygginger ble arbeidet med Samlet Plan for landets vassdrag gjennomført. Samlet plan ble vedtatt av Stortinget i 1982 og er senere rullert i 1987, 1990 og 2002. I samme perioden vedtok også Stortinget i fire omganger verneplaner for vassdrag (Verneplan I-IV) for å sikre vassdrag med spesielt store naturverdier mot videre vannkraftutbygginger. I 1990 fikk Norge ny energilov som åpnet for at kunden fritt kunne velge kraftleverandør. Fram mot århundreskiftet ble også mulighetene for eksport og import av elektrisk kraft vesentlig forbedret. Et fritt energimarked førte også til en helt annen dynamikk i prissystemet for elektrisk kraft, og til nye muligheter for å utnytte disse prissvingningene gjennom døgnreguleringer i de kraftverkene hvor det lå til rette for dette.
Få nye utbyggingsprosjekter på 1990-tallet medførte at GLBs arbeid ble dreid over mot vedlikehold, ombygging og rehabilitering av eksisterende anlegg. Et betydelig arbeid ble dessuten lagt ned i utvikling av dataprogrammer til bruk i vassdragsdriften. Disse har vist seg svært hensiktsmessige for en bedre utnyttelse av anleggene. I kjølvannet av arbeidet med Verneplanene og Samlet Plan, ble vannbruksplaner et nytt begrep. Samarbeidet med andre brukerinteresser i vassdragene førte til at også GLB fikk et øket engasjement i arbeidet med slike planer. Innenfor Glommavassdraget var ”Flerbruksplan for vassdrag i Gudbrandsdalen” og ”Handlingsplan for Glomma” sentrale planarbeidet på 1980-tallet og starten på 1990-tallet.
Etter århundreskiftet har det gradvis blitt økt fokus på de store klimautfordringene vi står overfor og økt bruk av fornybare energikilder for å redusere utslippene av klimagasser. Dette har økt interessen for energi produsert på vannkraft som erstatning for energi fra kull og gassfyrte kraftverk. I 2005 fikk GLB ny konsesjon for overføring av vann fra Breidalsmagasinet til Raudalsmagasinet. Dette økt verdien av de nylig anlagte kraftverkene i Framrusti og Øyberget, og gav også produksjonsgevinst for kraftverkene videre nedover i vassdraget. De siste årene har interessen økt sterkt hos kraftselskapene for å søke om konsesjon både for rehabiliterings- og utvidelsesprosjekter, og også for nye utbygginger i vassdrag som allerede er berørte av vannkraftutbygging. I Glommavassdraget har GLB og ØKAS inne konsesjonssøknad for økt regulering i Markbulia og bygging av nytt Einunna Kraftverk inne til behandling, Opplandskraft/Eidefoss er i ferd med å utarbeide konsesjonssøknad for Pillarguri/Åsåren kraftverk og Opplandskraft for Rosten kraftverk.
Kraftverkene i vassdraget produserer i dag ca. 11 TWh i middel pr. år. Av dette er 15-25 % knyttet til magasinene.