De store innsjøene på Østlandet ligger i nærområdet til en stor andel av Norges befolkning og brukes av mange fritidsfiskere. Særlig ettertraktet er den storvokste ørreten som finnes i mange av innsjøene. Sik, røye og andre arter utnyttes i varierende grad. Storsjøen i Rendalen og Åmot kommuner er den tredje største innsjøen i Glommavassdraget og har gode fiskemuligheter etter både ørret, sik, harr og røye.

Storsjøen er påvirket av kraftutbygging. Den har vært regulert siden 1940, og reguleringshøyden er 3,64 m. Siden 1971 har opp til 55 m3/s av Glommavannet blitt overført til Nordre Rena som er tilløpselv til Storsjøen (”Rendalsoverføringen”). Kunnskapen om fiskebestandene i Storsjøen har vært liten. Effekten av regulering og overføring av vann, fiskeutsettinger og store endringer i beskatningen av sik har i liten grad blitt undersøkt.

GLB har derfor tatt initiativ til en omfattende undersøkelse av fiskesamfunnet. Undersøkelsen ble gjennomført av Norsk institutt for naturforskning i 2007-2008 og konkluderer med at fiskebestanden i Storsjøen har gjennomgått store endringer i løpet av de siste 40 årene. Sik er nå dominerende i alle deler av sjøen, både i strandsona, ute i de frie vannmasser og på alle dyp. I strandsona har ørreten blitt vanligere enn for 40 år siden, mens morten har nesten forsvunnet. Røya lever på dypere vann enn siken, både langs bunnen og ute i de frie vannmassene.

	Prøvetaking av fangsten. Her er det siken som registreres.

Sikbestanden er ”forgubbet”, med en forholdsvis stor andel eldre sik. Dette skyldes i hovedsak at beskatning er svært liten. Veksten til siken er imidlertid fortsatt god, trolig bedre enn tidligere. Røya er relativt småvokst, men av god kvalitet. Ørreten vokser forholdsvis langsomt og har høy dødelighet. Få individer når størrelser på 55 cm, og det er først ved denne størrelsen at Storsjø-ørreten går over til ren fiskediett. Det er ved å spise annen fisk at ørreten kan bli skikkelig stor. Årsaken til den langsomme veksten er bl.a stor konkurranse fra sik om den begrensede næringen i strandsona. Videre er det liten tilgang på byttefisk i riktig størrelse, før ørreten kommer opp mot de nevnte 55 cm.

Endringene i fiskesamfunnet i Storsjøen skyldes trolig både overføringen av ”næringsrikt” Glommavann, en forringet strandsone på grunn av reguleringen, redusert beskatning av sik, og muligens er det også en effekt av økt vanntemperatur de senere årene.

Siken bør beskattes langt hardere enn i dag. En økt beskatning av sik er trolig det tiltaket som vil ha mest positiv effekt på ørretbestanden. Det vil gi redusert konkurranse om næringen og mer småsik (økt rekruttering) i en egnet størrelse som byttefisk for ørreten.

Fiskeutsettingene i Storsjøen har i hovedsak vært med ørret mindre enn 20 cm. Alt tyder på at settefisk i denne størrelsen er utsatt for stor dødelighet og sjelden når opp i fangbar størrelse. Utsatt fisk som konkurrerer med den naturlig rekrutterte ørreten om den begrensede matressursen i strandsona, kan rett og slett gjøre mer skade enn gagn. Eventuelle videre utsettinger i Storsjøen bør derfor forsøkes med ørret større enn 25 cm. Disse kan muligens slå raskere over på fiskeføde og lettere frigjøre seg fra den ”overbefolkede” strandsona.

Den fullstendige rapporten fra NINA finnes her